Gjennom formulieringa av forarbeidet vårt blei vi bevisste på at ordet «kyrkje» er eit fleirtydig ord. Det kan brukast på ulike måtar som alle er rette. Tydinga i det enkelte tilfelet avhenger av samanhengen.
Det greske grunnordet for kyrkje i Det nye testamentet heiter EKKLESIA. Det betyr «dei som er kalt», eller «dei som er utvalgt». Dette omfatter ei forsamling, ei samling menneske. Frå rundt år 400 begynte ordet også å bli brukt om staden eller bygninga der dei kristne kom saman.
Det norske ordet kyrkje kjem frå det greske adjektivet KYRIAKOS. Det betyr «det som høyrer Herren til». Det sikta først og fremst til Herrens nattverd og Herrens dag. Frå omkring år 300 blei det brukt som substantiv, KYRIAKON. Då betyr det «Herrens stad» eller «Herrens kyrkje».
Ordet omfatter altså både kyrkjefellesskapet (dei kristne sitt samfunn med Gud og fellesskapet med kvarandre) og kyrkjebygget (stil, arkitektur og størrelse). Det gjeld kyrkjerommet (gjenstandar og innredning) og kyrkjeåret (den tida som kyrkja lever og virker i).